Hva er egentlig Stress?
Før man tar fatt på stressmestring er det lurt å forstå litt mer om hva stress egentlig er. Kanskje fremstår det som åpenbart, men det er nok mindre banalt enn det først kan virke.
Hans Selye er kjent som stressvitenskapens far, men selv han innrømmet at det var vanskelig å forklare hva stress er. Tilbake i 1936 definerte han stress som "kroppens respons på ethvert krav om å tilpasse seg". På et tidspunkt beskrev han stress som "graden av slitasje på kroppen", men da han igjen fikk spørsmål om å definere stress mot slutten av sin karriere svarte han bare at "alle vet hva stress er, men ingen vet egentlig helt sikkert".
I nyere tid har det blitt presentert flere gode alternativer. Her arbeider vi med to overlappende definisjoner på stress. Den første er basert på psykologisk stress, som kanskje er det de aller fleste tenker på når de hører ordet "stress". Den andre er mer i tråd med Seljes arbeid og er basert på fysisk stress, som forøvrig også påvirkes av psykologisk stress.
En enkel definisjon på psykologisk stress ble presentert av Lazarus og Folkman i 1984. De beskrev stress som et forhold mellom personen og miljøet. Individet tolker situasjonen som krevende, enten ved at den overgår deres tilgjengelige ressurser eller ved å true deres velvære. Den andre definisjonen er basert på fysisk stress. Alle levende organismer opprettholder til enhver tid en indre, fysisk og kjemisk balanse som kalles for homeostase. Homeostase utfordres konstant av både interne og eksterne faktorer, slik at kroppen må tilpasse seg for å vedlikeholde balansen. Stress har ut ifra dette perspektivet blitt definert som en tilstand der homeostase utfordres, eller enda enklere, som en belastning.
Kroppens Stressrespons
Det sympatiske nervesystemet og HPA-aksen er kroppens stressrespons - systemer. De er ansvarlige for å aktivere "fight or flight" responsen, som skal gjøre kroppen klar til å hanskes med opplevde trusler.
Det sympatiske nervesystemet aktiveres når en stressor sender faresignaler til amygdala, hjernens alarmsystem. Amygdala sender umiddelbart et signal til hypotalamus som raskt gir signal til binyrene om at de skal skille ut adrenalin. Hjertet slår fortere, blod ledes til hjertet og musklene, forbruk av blodsukker går opp, puls og blodtrykk øker, og mer oksygen sendes til hjernen. Sansene skjerpes og kroppen er klar til å flykte eller kjempe. Systemet aktiveres umiddelbart, fordi det kommuniserer via nervesignaler. Ofte er signalet så raskt at individet ikke en gang rekker å bli bevisst på trusselen før systemet aktiveres.
HPA-aksen er interaksjonen mellom tre komponenter i hormonsystemet: hypotalamus, hypofysen og binyrene. HPA-aksen interagerer også med en rekke andre systemer, inkludert: fordøyelsessystemet, immunsystemet, det kardiovaskulære systemet, sentralnervesystemet, det reproduktive systemet, og det metabolske systemet.
I møte med en opplevd trussel aktiveres HPA-aksen noen sekunder etter det sympatiske nervesystemet. Først sendes hormoner fra hypotalamus til hypofysen, som igjen skiller ut hormoner som sendes til binyrene. Binyrene skiller så ut ulike stresshormoner, der det primære hormonet er kortisol. Dette leder til at mer blodsukker frigjøres, slik at individets energinivå går opp. Mindre kritiske kroppslige funksjoner undertrykkes, slik at enda flere ressurser kan rettes mot den spesifikke utfordringen. Det er for eksempel mer viktig å være skjerpet og kunne løpe fort i møte med et farlig rovdyr, enn å ha god evne til å fordøye mat.
HPA-aksen fungerer tregere enn det sympatiske nervesystemet fordi kommunikasjonen foregår via hormoner som skilles ut i blodbanen, ikke nervesignaler. Responsen er mest aktiv først 25 minutter etter eksponering, og kan bruke flere timer på å roe seg etter at faren er over. Responsen er altså best egnet når utfordringen krever at et høyere energiforbruk opprettholdes over en litt lengre periode.
Begge systemene plasserer belastning på kroppen, særlig hvis de av ulike grunner forholder seg kronisk aktiverte over lang tid.
Allostatisk Belastning
Prosessen med å vedlikeholde og justere kroppen tilbake i homeostase kalles for allostase. Den akkumulerte byrden som allostase påfører kroppen kalles for allostatisk belastning. Noen eksempler på faktorer som bidrar til allostatisk belastning er: kronisk aktivering av stressresponsen (f.eks. fra jobb, skole eller sosialt), store enkeltstående hendelser (f.eks. et dødsfall eller samlivsbrudd), og fysiske påkjenninger (f.eks. fysisk aktivitet, sykdom, skader, høy/lav temperatur, lite søvn eller dårlig kosthold). Allostatisk belastning er med andre ord en god beskrivelse av fysisk stress. En høy allostatisk belastning over lengre perioder, kan få store negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse. Det kalles da for allostatisk overbelastning. I det moderne samfunnet har slik overbelastning blitt utrolig vanlig, nesten normalisert og forventet. Sånn trenger det absolutt ikke å være.
Ressurser
-
Guidi, J., Lucente, M., Sonino, N., & Fava, G. A. (2021). Allostatic load and its impact on health: a systematic review. Psychotherapy and psychosomatics, 90(1), 11-27.
-
Lazarus, R. S., & Folkman, S. (1984). Stress, appraisal, and coping. Springer publishing company.
-
Lu, S., Wei, F., & Li, G. (2021). The evolution of the concept of stress and the framework of the stress system. Cell stress, 5(6), 76.
-
McEwen, B., Nasveld, P., Palmer, M., & Anderson, R. (2012). Allostatic Load: A review of the literature. Canberra, Australia: Department of Veterans' Affairs.
-
McEwen, B. S. (1998). Stress, adaptation, and disease: Allostasis and allostatic load. Annals of the New York academy of sciences, 840(1), 33-44.